Kalkbolle-fakta

Gunnar Henningsmoen:
Inne i leire og sand kan vi iblant finne harde klumper som kalles marleiker. Noen er kulerunde eller diskosformete, andre ligner dyr, dukker eller forskjellige ting, – eller de ligner ingenting! Er det fossiler?(…) Utskilling av kalk i leire og sand begynte noen ganger rundt rester av fisk, muslinger eller andre sjødyr. Derfor inneholder noen marleiker fossiler.(…) Marleikene (og fossilene inne i) er geologisk sett ikke gamle, men fra slutten av kvartær-perioden, – det vil si noen få tusen år gamle.

Finnes det ikke eldre marleiker? Jo da, men da er leiren omkring blitt herdet til skifer (eller sanden til sandstein) og vi kaller klumpene for ”boller” eller ”knoller”. Både disse og marleikene er hva geologene kaller konkresjoner. Her er Norge har vi mange kalkboller (kalk-konkresjoner)i skifer fra den eldre delen av jordens oldtid (kambro-siluriske skifre, som er fra 600 til 400 millioner år gamle). Bollene er hardere enn skiferen, og finnes derfor ofte løse hvor skiferen er forvitret og sprukket opp.

Hvor finnes bollene?
Vi har særlig fine kalkboller i den svarte og karbonholdige alunskiferen, som finnes i Oslo (i sentrum, på Tøyen, i Gamlebyen) og andre steder i Oslofeltet, et geologisk særpreget område fra Mjøsbyene til Langesund.

Bollenes utseende og innhold
I alunskiferen består bollene av stinkkalk, som er svart og stinker når vi slår på den. Stinkkalk-bollene kan se ut som kanonkuler eller være mer flat-runde, eller ha forskjellige, merkelige fasonger. De kan være små eller over meter-store, og ser ofte ut som om de skulle være dreid og laget av mennesker.

Akkurat som marleikene kan stinkkakbollene inneholde fossiler, men som regel mange småfossiler (særlig skall-deler av trilobitter). Deler vi en slik bolle, sprekker den ofte opp etter en flate som er full av fossiler. (Flaten var en gang i tiden selve havbunnen, før det la seg mer slam oppå). Slike fossil-flater stikker i blant så vidt utenfor resten av bollen og danner små lister hele veien rundt dem, særlig midt på bollen. Da vet vi hvor vi skal slå for å finne fossilene!

 

Hans Arne Nakrem:
Kalkboller/knoller er et fascinerende tema som har opptatt
geologer i generasjoner, og det er mange forklaringer på hvordan de kan ha
oppstått.

For tiden er det ca tre forklaringer:

Småknollet skifer (dvs. skifer med mange knoller tett-i-tett) kan være
graveganger (sporfossiler, spor etter dyr som har gravet seg ned i og
delvis spist organisk rikt slam). Mark, krepdyr etc. spiser slam, de tra
opp det organiske materialet (“mat”) og bærsjer ut restene. Pga. endret
kjemi, fysisk innhold etc. så vil det de etterlater seg ha en annen
farge/sammensetning, og det blir en knollete skifer/kalk.

En annen, stort sett forlatt teori, er at kalklagene var ganske
sammenhengende, men at de ble selektivt oppløst (kjemisk, kanskje pga.
lavere pH som løser kalk). Dermed ble lagene seenede ut som pølser i
tverrsnitt.

En tredje forklaring er at det originale slammet var ganske kalkrikt. Når
et dyr døde, så begynte det å råtne, og pH og andre forhold rundt dyret
endret seg, slik at kjemiske endringer oppsto. Bl.a. kan det ha skjedd at
at kalsium (Ca++) ioner har vandret inn mot det råtnende dyret, og blitt
anriket og avsatt. Kalsium “herder” veldig raskt, og kalsiumrike områder
kan ha blitt omvandlet til “boller” ganske raskt (10-50 år). Skiferen
rundt i slike tilfeller “drapérer” rundt knollen, noe som viser at knollen
ble tidlig hard (litifisert) ennå mens slammet rundt var bløtt. Trykket
fra overliggende sediment (slam) har ført til denne drapéringen.